Av: Eirik Norman Hansen
Syv skritt frem og tre tilbake
I 2019 hoppet jeg ut i det. Forlot fast trygg fet direktørjobb i veletablerte store solide selskaper og startet for meg selv. Foredragsverden og muligheten til å dele av min kunnskap, erfaring og entusiasme for fremtiden og den fantastiske utviklingen vi står midt oppi. Jeg skulle hjelpe unge entreprenører, holde foredrag på store og små konferanser og jeg skulle være programleder eller konferansier med humor og faglig integritet, og sånn ble det!! 2019 var helt magisk, jeg følte meg nesten som en en rockestjerne. Da 2020 startet var jeg fullbooket frem til sommeren og høsten hadde startet å fylles opp ganske bra allerede, det var nesten litt uvirkelig. Januar og februar suste av gårde og jeg hadde satt av tid for å dra på studietur til Shanghai i mars. Ryktene om ett eller annet virus startet så smått å dukke opp, og etterhvert skjønte vi at tur til Shanghai med en gjeng med toppledere var kanskje ikke så smart. Best å holde seg unna der det derre viruset og dessuten hadde jeg mer enn nok å gjøre her hjemme, så den turen får vi ta når alt er på stell igjen.
Uken før verden stengte ned, satt jeg på kontoret mitt og tittet veldig fornøyd på Excel-arket med alle signert oppdrag i 2020. Det var helt vilt!! Så sa det pang, noe så inn i helvete hvor det sa pang. I løpet av noen dager var alle jobber kansellert eller utsatt.
Men jeg er en positiv fyr og tenkte at dette går over. Jeg klarer meg fint noen måneder og dette er sikkert snart over. Men det var jo ikke det. Midt opp i det som etterhvert begynte å bli tilløp til litt panikk så ringte telefonen. Det var Truls. Truls har jeg kjent litt i mange år, og hver gang han starter noe nytt pleier han å ringe og fortelle litt om hva det er han driver med. Før jul i 2019 ringte han igjen og fortalte om det nye prosjektet sitt. Et Svensk/Norsk/Amerikansk selskap som drev med virtuelle whiteboards og samhandlingsløsninger. Han hadde lyst til at jeg skulle hjelpe dem, men jeg var så travel at jeg måtte takke pent nei. Men nå ringte han og sa “nå har du tid?”. For en fantastisk mulighet. Vi kjørte møte og etter noen ganske korte runder var jeg leid inn som “Global CMO” i en slags “Management for hire” kontrakt.
På tross av at jeg nå hadde et fint oppdrag, klarte jeg ikke å gi slipp på drømmen min som jeg hadde startet opp året før. Siden jeg nå jobbet mot et selskap med hovedkontor i USA, så startet ikke arbeidsdagen min med dem før i 2-tiden på ettermiddagen her i Oslo. Jeg kunne derfor bruke hele formiddagen på å teste ut nye ting, øve på digitale foredrag og ikke minst det å jobbe “remote” som det nå heter. Jeg tenkte at hvis jeg skulle kunne fortsette å tjene penger på å holde foredrag, så måtte jeg være bedre enn det selskapene kunne få til selv. Nå hadde jeg muligheten! Jeg hadde betalt jobb fra kl. 14 og utover kvelden og natta, også kunne jeg bruke formiddagen til å øve og teste. Jeg investerte i kamera, ATEM Mini Pro (videomikser) og mikrofoner. Det var mye læring men det gikk ganske fort ganske greit. Jeg kjøpte lys som nå henger permanent i taket på kontoret, og jeg kjøpte grønt stoff i metervis og sydde green screen som dekker hele den ene veggen på kontoret. Jeg hadde det kjempegøy og lærte masse. Jeg kjørte livesendinger ved peisen på kontoret med gjester jeg hentet inn digitalt, jeg laget små foredrag jeg delte gratis og etterhvert startet jobbene å komme tilbake. Først var det bare litt og de var ikke så bra betalt, men etter sommeren ble pågangen så stor at jeg måtte ut av avtalen med mine amerikanske venner. Enden på visa ble at 2020 ble et veldig bra år både økonomisk og læringsmessig.
Så er jeg spesielt smart eller heldig? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror jeg var super priviligert som hadde muligheten og jeg tror det var hardt arbeid og viljen til å prøve noe nytt. Jeg tror også at det var en god porsjon flaks at det jeg snakker om å kan mye om også ble og er super relevant, noe som naturligvis hjalp meg på veien. Men først og fremst så tror jeg på å tørre å prøve og å ikke gi seg. Jeg vet at denne pandemien har vært forferdelig for veldig mange, og at mange har slitt tungt og stått på så bare fy men likevel ikke fått det til. Det kunne også ha skjedd med meg, men det gjorde det ikke. Så midt opp i alle utfordringer, sykdom, utfordringer og vansker så håper jeg dette kan vise at det finnes lys og det finnes muligheter. Ikke gi opp!!
Nå står vi her da, over ett år etter. Første halvår har vært fylt av digitale arrangementer og ting har gått helt fint. Men nå vil vi møtes igjen. Nesten alle bookinger utover høsten er fysiske, men alle skal også streames. Møtene jeg har nå er aller helst ansikt til ansikt, men det hender at noen også blir med digitalt. Vi ble sjokkdigitalisert hele bøtteballetten men nå vil vi tilbake til en mer fysisk verden. Vi tok minst 7 skritt frem, men nå tar vi nok også noen tilbake.
En siste ting som også må sies er at jeg har hatt verdens beste familie i ryggen. Jeg har kunnet legge ned så mye tid jeg både orket og ville og bare fått heiarop. Vi er heldige å har store barn som gjør det mye lettere å tilbringe mye tid på jobb. Det jeg nå kjenner er at jeg er fantastisk takknemlig for den støtten jeg har fått, og at jeg er utrolig sliten etter å ha jobbet latterlig mye men jeg er utrolig stolt av at jeg har fått det til så bra som jeg har!
Tut og kjør!!
Foto: unsplash