Pandemivennskap
Av: Astrid Dyson
Vi møttes via Instagram
Du var også gravid, fortalte du
Trasket i nabolaget, tok en kaffe
Først fikk jeg barn, du hadde noen måneder igjen
Så kom korona
Det var din tur å føde
Vi fortsatte å holde kontakten via sms
To gater fra hverandre tekstet vi oss gjennom våkennetter og pandemidritt
“Hører du også bilalarmen?” Klokken er midt på natta
“Ja.”
“Hvis den vekker baby så klikker jeg.”
“Sjæl.”
Cirka to år gikk. Og så var det dags for deg å dra hjem. Pandemien var på hell. Og utløpsdatoen for når dere skulle reise hjem igjen var nær.
Det var så rart å plutselig skulle si hadet med en klem. Vi hadde aldri tatt på hverandre før på den måten. Det var fint, uvant og trist.
Foto: Marco Bianchetti on Unsplash