En bulldoserdrøm
Av: Dag Korstad
Min far fikk påvist aggressiv og uhelbredelig hudkreft i starten av mars 2020. Slutten på et langt liv startet som et lite sår på nakken som ikke ville gro. Fastlegen skar bort en hudbit på størrelse med en mandel og puttet den på et lite glass som han sendte til videre undersøkelser. Mobilen min varslet om ukjent nummer to dager senere og en damestemme sa at min far måtte komme til ny undersøkelse allerede påfølgende dag. Vi fikk streng beskjed om å møte opp til nøyaktig tid slik at ikke for mange mennesker ble samlet på venterommet. Med sterile hender og lyseblåe munnbind satt vi på hver vår stol med en meters avstand og hørte på legen som fortalte at dette var en kreftform som medførte døden, sannsynligvis innen to år. Tårene rant inn bak munnbindet mitt og trakk seg inn i papiret, far kikket på skotuppene sine. Før vi dro hjem ville han at vi skulle kjøpe kaffe og vaffel med brunost. I kantina solgte de ferdige plastpakket brucehtta med brie, karse og chorizo, min far kalte det rundstykke og avslo. Av smittehensyn var det slutt på vaffelstekingen. Vi dro hjem, helt stille i bilen.
Den dårlige nyheten bredte seg sakte, men sikkert utover hos familie og venner. Etter noen dager kom fars beste og eneste gjenlevende kompis på besøk. En hyggelig og brutalt ærlig type som ikke trodde på disse pandemigreiene; «ikke dra på besøk! Det gjorde vel han som han ville med». Min far og han hadde kjørt anleggsmaskiner på 1950 og 1960 tallet. Ikke sånn småtterier, nei de hadde kjørt bulldoser, bygd flystriper, endret landskapet og råkjørt på motorsykkel mellom oppdragene. Nå hadde fars kompis funnet et gammelt vrak av en bulldoser som trengte total overhaling. Et perfekt prosjekt for to gamle karer med livserfaring og kunnskap som satt i fingrene. Min far sa forsiktig at kreftdiagnosen gjorde at han hadde nok å stri med. Ja, jo kompisen hans forstod jo det, men det var vel ikke noe i veien med hodet og noe måtte de jo finne på, kunne ikke bare sitte å sture å vente på at tiden skulle renne ut. De måtte jo kunne gjøre nytte for seg. Min far var enig i det, å være til nytte var fint. Far holdt likevel litt igjen, en bulldoser var svære greier? Hva slags merke var det, var hydraulikken tett, hadde den stått under presenning, var drivhjula i orden og var oljen gråfarget eller brun og fin?
Min far lot seg overtale, lett. Han stod opp hver morgen, spiste sine to brødskiver med hvitost, leste avisen og fyrte i oven. Deretter satte han seg ned i stolen ved ovnen, la beina opp på fotskammelen, lukket øynene og var på jobb. Han demonterte hydraulikkslanger, tok av beltene, byttet bolter og sandblåste motordeksler. Åpnet øynene og reiste seg for å legge mer ved i ovnen før han satte seg ned igjen, lukket øynene og tok ei økt til på bulldoseren. Ukentlig diskuterte han forskjellige problemer med kompisen sin, funderte og fant løsninger. Jeg lyttet innpå noen ganger og forstod at de snakket et eget språk, ord og uttrykk som krevde kunnskap og opplevelser som jeg ikke hadde.
Min far gikk til jevnlig oppfølging hos kreftavdelingen. Her ble hele kroppen hans gransket med lys og lupe etter nye sår eller flekker. Hver gang fant legen flekker som de skar bort, puttet på små glass og klistret på lapper med navn og dato. Min far var ordknapp og når legene spurte om han hadde smerter varierte svarene mellom «nei, kan ikke si det» eller «ikke noe å snakke om». Etter hvert ble merkene mere synlige, dukket opp oftere og var store og mørke nesten som blåflekker, til slutt verkende sår. Den siste timen hos kreftlegen startet med at han sa at vi kunne droppe munnbindet, vi trengte dem ikke. Jeg skjønte hva legen mente og hva min far hadde kjent på en stund, det var ikke corona min far kom til å dø av. I bilen hjem fortalte min far at bulldoseren skulle lakkeres gul. Nå til dags fantes det bulldosere som var oransje og litt sort, men bulldosere skulle være gule – bare gule.
Min far ble innlagt på starten av oktober i 2020. Flekkene var blitt til kuler og byller som verket og blødde. For å besøke han måtte jeg først ringe og spørre om antallet besøkende på avdelingen tillot et besøk. Jeg ble låst inn gjennom en sidedør, spritet hendene, tok på blå latekshansker og munnbind for jeg ble sluppet inn. Munnbindet skapte kunstig avstand, for min far var jeg to øyne og en lyseblå maske, hvem som helst. Etter ei lang natt der han forsvant mer og mer, trakk han tre-fire litt tyngre pust, så var han borte. Jeg ble stående å se på hånden hans som jeg holdt i min. Den svære neven hans var så liten, min var større. Det hadde den aldri vært før.
Min far døde 20. oktober 2020. Pandemireglene bestemte at antall deltagere i begravelsen måtte holdes under 100, klemming og håndtrykk var forbudt, og metern måtte holdes. I kriken og ute ved graven kjente jeg at de strenge reglene passet meg bra. Jeg fikk stå helt i fred på min tilmålte meter ved graven. Venner og kjente forsvant raskt i små kohorter ut av kirkegården, jeg ble stående. Enda en helt, den største av dem alle var borte, angstklumpen i magen gjorde vondt.
Pandemien er forbi og hvis jeg tenker tilbake på hva jeg husker best er det at bulldosere skal være gule – helt gule.
Foto: Casey Horner on Unsplash