Den evige vaskejobben
Av Lise Anni Lunden (33)
Den litt svarte, bitre følelsen i magen er velkjent nå. Den følelsen av å være lett fanget, i en situasjon jeg deler med hele verden og likevel er alene i. Selv når hverdagen er så skremmende lik det den alltid har vært, med barnehagelevering og hjemmestudier og å prøve og unngå daglig mathandling. Det er rart med det. Jeg har studert hjemmefra i flere år før korona, men det er likevel noe helt annet nå. Nå er campus riktignok åpen, men bare for de som er helt, helt friske. Og jeg har ikke vært helt frisk på et halvt år. Retningslinjene er ikke utforma for voksne studenter med barnehagebarn. De er ikke utforma for oss som er småforkjøla i alle måneder med r i.
Så rart å skrive om r uten å følge opp med -tall. Det er et av mange begreper jeg er så lei av å høre, si, skrive og lese. Og så rart at jeg i det hele tatt har en ide om hva det innebærer. Det er så langt utenfor min normal, jeg som aldri hadde klart et eneste medisinsk yrke. Jeg er bare ikke skrudd sammen slik.
Det som kanskje gir den største dosen bitterhet i følelsen i magen, er hva som er mest snudd på hodet. Å ha besteforeldrene i nærheten er så fantastisk, for ungene mine, for besteforeldrene, for oss foreldre. Og det siste året har vært et tungt år for alle tre generasjoner. For besteforeldre som savner barnebarna. For barnebarna, som savner besteforeldre. Og for foreldre, som savner både støtte og avlastning i hverdagen. Den begrensede kontakten er med på å forsterke det fangende i situasjonen. Hjelper det at dette gjelder så mange? At det har vært slik for mange, før dette her også? Nei, ikke egentlig. Eller, kanskje? Hadde det vært verre om alle andre hadde det annerledes?
Å se sitt eget privilegium i å kunne savne noe en pleier å ha, mer fellesskap og en større opplevelse av å ikke være eneste omsorgsperson for egne barn, er viktig. For jeg er heldig. Utrolig heldig. Og samtidig er det også til tider slik at jeg skulle ønske jeg ikke kjente en annen hverdag, Kanskje det hadde vært enklere nå om det alltid var likt.
Det svarte i følelsen er velkjent fra før også, for så vidt. Det ligger liksom alltid bak der og murrer litt, og er alltid klar for å sprute svart gjørme over alt i andre farger. Det surkler og bobler litt, med varierende intensitet, ofte i takt med verden rundt. At det bare er litt svart, er på grunn av en iherdig og kontinuerlig vaskejobb innvendig. En vaskejobb som er mer uendelig enn klesvasken og oppvasken til sammen, og like viktig også. Kanskje er den vaskejobben også viktigere, for den er en forutsetning for at de andre jobbene blir gjort.
Og den jobben har vært så uendelig ekstra viktig nå, med mangelen på fellesskap, mangelen på normalt, mangelen på muligheter. For vaskes ikke det svarte vekk, hver dag, hele tida, med små og store vaskefiller av latter og barneklemmer og kaffepauser og sol, så er det jammen ikke godt å si hvor fort denne gjørma egentlig størkner så fast at den blir permanent. Jeg tror den er hurtigtørkende nå, i hvert fall sier følelsen i magen det. Hvor lenge kan vaskejobben opprettholdes? Holder det til hverdagen kommer tilbake? Til gjørma tørker saktere, eller det bobler mindre i den?
Alt blir bra, stod det på tegningene i vinduene i fjor. Men alt blir ikke alltid bra igjen. Det vet vi jo. Spørsmålet er hvor lenge hodet holdes over vannet, hvor lenge vi kan være fanget i vår egen hverdag med våre egne gjørmehull inni oss. Jeg tror fleste av oss har et slikt, bare noen har et større, hissigere et enn andre. Det er bare å fortsette å vaske. Og etterpå sette på en ny runde med klesvask.