Mammaperm i New York
Av: Astrid Dyson (37)
«Are you fucking stupid?»
«Obviously as stupid as you look…!»
Jeg hører noen skrike i det fjerne, men registrerer ikke med en gang at det er til meg denne personen, som sitter på en benk, hoier til.
Jeg er i mammaperm. Det er dritvarmt. Jeg har masken under haka. Orker ikke å ha på maske. Den er allerede blitt våt av svette, etter bare 13 minutter på tur. Central Park er fantastisk. En av de mest myldrende parkene i verden. Nesten fire kvadratkilometer med park, midt i New York, Manhattan. Og her går jeg, hver eneste dag. Jeg hadde ingen anelse om at mammapermen min ville bestå av amming. Og ja, bare amming. For korona kom, og det som følger med korona. Det ble ikke babyyoga, det ble ikke nettverking med New York-based mødre med flaksende og senete yogaarmer. Det ble ikke noe av å «sitte i en sirkel og snakke om bæsj» med expats og «Upper West Side mums». Det ble meg og parken. Og melking. Jeg og Central Park West. Og alle som benytter seg av parken, da, som denne fyren. Som sitter og skriker. Og kjefter på alle som ikke har på seg maske. Jeg går cirka seks «feet» fra folk, altså, jeg har cirka to meters avstand fra parkgjengangerne, så jeg har ikke dårlig samvittighet. Ja. Dette er en felles dugnad. Jeg vet. Og jeg føler meg litt uansvarlig når jeg tar maskepause. Såpass samvittighet har jeg.
Jeg ruller forbi skriket og sørger for å feste blikket mitt i hans. Er det noe vi fortsatt har til rådighet under korona, så er det øyenkontakten.
«Yup, fucking stupid.» legger han til, i det jeg triller forbi.
Her trasker jeg, med en barnevogn som er prikk lik absolutt alle andre barnevogner på Upper West Side. Jeg går i yogatights, som absolutt alle andre kvinner og jenter i parken, jeg kan ikke være mer irriterende basic. Jeg er irriterende, jeg vet. Men fuck deg. Fuck deg for at du skriker til meg. Sitter og skriker fra benken, som om du er den eneste som er stressa. Og har en annerledes hverdag. Kanskje du er hjemløs, det ser litt sånn ut, eller så er du bare gammel og driter i å kjøpe nye bukser fordi du ikke gidder mote, eller eventuelt vaske klærne dine. Fordi kona di er død.
Men faen ta deg, ikke skrik til meg.
Jeg snur meg, og viser den hardeste fingeren jeg noen gang har vist. Med ett befinner jeg meg mentalt i en «Barrys Bootcamp»-time og løfter den tyngste vekten jeg kan. Jeg løfter fingeren og strammer så hardt, så hardt, den innbilte syremusikken, som nå spilles på max mentalt, pumper adrenalin i kroppen, og fingeren føles dobbelt så stor. Ikke siden jeg var på «Dattera til hagen», drita full, og oppdaget at han jeg var forelska i, snakket med ei ekstremt pen person, har jeg vist en sterkere finger.
«Fuck You.»
Jeg gjentok:
«F U C K Y O U.»
«You are not the only one, he has been shouting to every living human not wearing a mask.»
«Great stuff.», svarer jeg. Kvinnen som kom inn som en slags supporter fra sidelinjen ruller med øynene, jeg ser på øynene hennes at hun smiler. Jeg setter opp tempoet, paff over at jeg har ropt «Fuck You.» midt i tjukkeste parken. Trærne må ha funket som en lydvegg og «Fuck You»-et mitt lød kanskje høyere enn ment.
Dytter vognen og tar på meg masken samtidig. Jeg vet at han er bekymra, jeg skjønner at han vil passe på. Det er så mye som skjer nå. Trump bruker all arbeidstiden sin på Twitter og politiet dreper uskyldige tenåringer. Så klart han må sitte på en benk og skrike. Alt jeg kan gjøre er å bruke masken min, ingen her vet at jeg er fra Norge. Og kan rømme tilbake når som helst. Spole meg tilbake til leiligheten min på Tøyen, pakke meg inn i velferdsstaten, og kommentere bildene til Erna Solberg på Instagram, og faktisk muligens få et svar. Pandemien går ut over meg også, og datteren min. Ikke minst forholdet mitt. Men jeg har det kanskje for godt til å bry meg om folk som ventilerer på benker.