Av: Olav R. Søbakk
Gult, rødt, gult, rødt…
«Faen». Meldinga på Teams sier det ikke så klart, men det kunne like gjerne ha stått det. Jeg sier det, kolleger, ledelse og elever sier det sikkert også: «På grunn av økt smittepress har kommunelegen bestemt at skolen skal over på rødt nivå». Igjen. Det begynner vel egentlig å bli en rutine, en slags unntakstilstand som har vart i over ett år. Planer må legges om. Helga må omkalfatres, og nok en gang: Prøve å spikre et opplegg av en viss kvalitet.
Bøker pakker for helga, bagen slenges over skuldra og jeg tusler mot bilen. Er dritlei hele Covid-19. Er dritlei nølende myndigheter. Er dritlei konspirasjonsteoretikere i ulike sosiale medier, som undergraver dugnaden som ble iverksatt i fjor. Dugnaden som gikk fra godord og steiner med regnbuer, og til slutt endte med et sushilag på Geilo med 14 personer. Jeg legger inn en pris General, sola skinner, det er fredag og om noe er positivt oppi dette: Munnbindet gjør at jeg kan bruke snus på jobben.
Sjekker timeplaner for kommende uke. Hjemme noen dager. Fysisk på jobb andre. Det var på en måte nytt og spennende i fjor, vi sto sammen, vi hadde en felles forståelse for hva det gikk i. Vi kom oss igjennom, selv uten eksamener. Ett halvt år, og noen karantener senere? Komplett uvisshet. Påsken 2020 ble tilbragt hjemme, en ny opplevelse. Hadde aldri tenkt at et sted som jeg i utgangspunkt ikke føler noen tilknytning til skulle føles så fengslende og klamt. Innesperret blant mange hus, bebodd av mennesker som jeg ikke vet en dritt om. Annet enn de sedvanlige høflighetsfrasene. Jo da, det finnes unntak, det finnes hyggelige mennesker der jeg bor også. Det er bare det når du sitter og griller bjellene med en PC i fanget, i ei stue du føler eter deg opp. Det gjør noe med deg. Jeg graver meg ned i et mørke. De jeg ikke hadde å snakke med før det faens viruset dukket opp, de kommer ikke nå heller. På mange måter, i hvilken grad jeg i det hele tatt møter levende mennesker avhenger av om vi skal være på rødt eller gult nivå.
Vil det komme noen vaksine snart? Tvilsomt. Jeg unner de gamle vaksiner, jeg unner alle vaksiner. Jeg begynner bare å bli utålmodig. Jeg begynner å lengte etter skolen slik den var, før 12.03.20, jeg vil være i klasserommet med elever. Fader så fin ungdom vi har på jobben! Jeg beundrer dem. Noe har skjedd med dem også det siste året. VG3-elever skal ikke sitte med glassaktig blikk i timen, jeg savner å irritere meg over alt snakket om russetid. Nå er det store spørsmålet, hva skjer med eksamen? Hva skal jeg drille elevene på? Skal vi i det hele tatt kjøre prøvemuntlig? Hvor lang tid tar det før nestemann settes i karantene? Jeg merker at det begynner å ta på. Motivasjonen. Lengten etter den hverdagen hvor jeg planla alt i bilen på vei til jobb. Driven det gir å gå inn til, og ut av et klasserom. Nå avhenger alt om det skal være rødt eller gult nivå.
Trene. Holde seg i form. I alle fall skape seg en form for rutine. Ikke noe nytt med å trene, men denne gangen er det ikke for å oppnå resultater. Jo, kanskje for å skape de viktigste resultatene, nemlig å komme seg gjennom dette her. Jeg er konstant sliten, men på en ny måte. Vi er heldige her i landet, vi har naturen, og den er alltid åpen. Verdens største treningsstudio er alltid åpent. Du kan til og med velge musikk selv. På mange måter har denne situasjonen åpnet en ny verden; de virtuelle arrangementene. De hvor du tilbakelegger en viss distanse, legger inn resultatet, og får en medalje i posten. På mange måter mangler rammene rundt det, drikkestasjonene, stemningen langs løypa. Samtidig, logistikken blir enklere.
Treninger og aktiviteter for ungene er også stengt, vi er mer sammen. Vi har gjenoppdaget friluftslivet – å være ute behøver ikke lengre å være synonymt med tid. Det eneste røde og gule jeg trenger å forholde meg til her ute er fargen på soloppgangen.