Av: Heidi Huse Myrmo (38)
Hele landet har vondt i nakke og rygg nå. Pinnestoler, lenestoler, provisoriske pulter. Lite bevegelse. Mye stress.
Jeg jobbet fra en lenestol i 2020. Jobbet med å hente kapital til selskapet jeg driver. Løpt stafett mellom støttesøknader, forkjølelser, investorer, karantene, nyansatte. Båret og kost og lekt med to barn på 5 og halvannet. Ikke rart nakken og ryggen får seg en knekk etterhvert?
Desember passet like dårlig som alle andre måneder. Alle tiltak ble satt i gang: lege, kiropraktor, nytt skrivebord, ut på tur hver dag, legevakt, smertestillende, bevegelse, øvelser, betennelsesdempende. Jeg MÅTTE ikke brenne ut enda. Måtte rekke å få alt på plass til den store crowdfundingen som skulle ta selskapet til et nytt nivå.
Hvorfor er smertene så konstante? Det har gått over to måneder. Prolaps? På tide å finne ut av dette, svigers dytter på for å ta en MR-undersøkelse privat og raskt. MR på søndag, crowdfundingen er klar fra mandag.
På mandag ventet jeg spent på godkjenningsmøtet for crowdfundingen.
Én time før blir jeg oppringt med beskjed om at “nakkeproblemet” mitt er kreftspredning i skjelettet. Innlagt umiddelbart, ligger rett ut og ser i taket i et døgn mens de sjekker hele skjelettet. I sjokk, i sorg. Heldigvis kun 5-6 virvler. Jeg får såvidt puste igjen. Halvannen uke senere nærmer det seg en diagnose, etter å ha gått gjennom alle tester som testes kan. Stråling av nakke og rygg er i gang. God form, godt mot. Fortsatt uendelig lang vei.
Man kan ikke finne på en slik timing. Selv om timingen selvfølgelig betyr null. Eller, kanskje vil det vise seg at den kan bety alt.
Korona er ikke så viktig lenger. En gigantisk, verdensomspennende bagatell.