Blå-, mandag, tirsdag, onsdag
Av: Astrid Dyson
I dag rant det tårer ut av øynene mine. Jeg kunne ikke helt forklare til samboeren hvorfor jeg grein. Det er akkurat som om jeg har båret et overfylt glass med vann i høyrehånda, over en lang, lang periode, og når venstrehånda til slutt måtte ta over, ble det bare kaos. Jeg føler meg som en bortskjemt bæsj som skriver det her, men jeg er sliten av å ikke være sosial nå. Jeg er lei av snøen og jeg er lei av å ikke ha besøk. Jeg vil ha flere venner, jeg hadde tenkt til å skaffe meg nye bekjentskaper. Ville ha hele klisjeen med å få barn og henge med foreldre med barn på samme alder. Det hadde fått dagene til å gå litt fortere? Nå vet jeg ikke mine arme råd, altså timene går så sakte. Og jeg jobber så hardt med å ikke være på mobilen min fordi det er bare crap å være på mobilen mens du henger sammen med barnet ditt. Så det gjør jeg ikke. Men så sjekker jeg mobilen når jeg sitter på do, eller klassisk, står med ryggen til i ett sekund for å sjekke Instagram eller når jeg skal hente en klut. Føler meg som en junkie som sniker til meg heroinen min. Men så har jeg ikke noe annen input for det er ingen som vil komme på besøk nå som det er korona. Og jeg vil ikke dra på besøk til noen fordi det er korona. Vi kan gå ut, men jeg er så sliten i dag. Tanken på å ta på kjeledress og ull og sokker og sko gjør meg utslitt. Men vi kommer til å dra ut allikevel fordi vi MÅ ut. Altså, jeg kan ikke være inne hele dagen, da klikker det for meg. Vi har akkurat kjøpt en tjeneste hvor du mottar en boks med Montessori-ish-leker, det er litt gøy. Heldigvis får jeg god samvittighet av å ha korrekte leker. Men det fyller ikke hele dagen vår. Og så er det middag som må lages hver dag, og jeg som ikke er så glad i å lage mat må lage noe som kanskje blir kastet veggimellom. Akkurat nå så er det bare litt mye for meg fordi det skjer for lite.