Min pandemi
Av: Niklas B. Solberg (23)
2020: året da verden ikke sto til påske. Eller, året da verden sto stille til påske. Du kunne gå ut på gaten og høre hele byen stå stille. Det var ingen barn som var ute i gatene, nesten ingen biler som kjørte forbi. Alt var i et dypt mørke, selv om det ble lysere og lysere ute.
Jeg husker den første dagen etter nedstenginga. Det lå et alvor i lufta som ikke lignet noe annet. Ja, jeg var ung, ja, jeg var uerfaren i livet. Men ingenting kunne forberedt meg på dette. Jeg var helt alene i verden. Jeg hadde akkurat flyttet inn i en ny leilighet i en ny by. Den luktet fortsatt som de forrige som bodde der. Det var som om de var gjenferd. Luktgjenferd. Både i leiligheten og utenfor var jeg helt alene, bare ånder sto igjen i stillheten.
Først trodde jeg at jeg skulle klare meg. Jeg hadde fått masse å gjøre, ikke et øyeblikk fri. Jeg hadde en jobb som jeg elsket. Krysset fingrene for at jeg fikk beholde den.
Jobben forsvant mellom fingrene mine på et blunk. En dag ringte sjefen til meg og sa at de skulle kutte ned. Jeg ble fra meg av sorg og smerte. Fra å ha en trygg hverdag den ene dagen, gikk jeg til å ha en utrygg hverdag den neste. Hvordan skulle jeg klare å betale husleien nå? Jeg hadde spart opp litt penger, nok til et par tre måneder, men etter det, hva da? Plutselig følte jeg en kulde inni meg. Det gikk kalde gufs nedover ryggen min. Hårene mine reiste seg i nakken. Jeg så meg rundt i leiligheten og fikk øye på TV-en min. Tenk om jeg måtte selge TV-en min. Dette apparatet som har hjulpet mange mennesker gjennom en kjedelig hverdag i mange år. Den sto foran sin ildprøve nå. Jeg tenkte på alle seriene jeg ikke hadde fått sett. Jeg hadde ikke sett ferdig Game of Thrones, jeg hadde ikke sett Chernobyl, jeg hadde ikke sett True Detective. Jeg kunne ikke svikte TV-en. Jeg lovte derfor å finne meg en ny jobb, selv om den gamle jobben var min drømmejobb.
De tre månedene gikk fort, for jeg fikk sett alle seriene jeg hadde lovet TV-en, og enda noen til. Pengene var borte. Jeg søkte på mange jobber, men uten hell. Situasjonen virket mer og mer håpløs. Jeg holdt på å gi opp. Men så en dag fikk jeg svar. De ringte meg og spurte om jeg kunne ha et digitalt jobbintervju. Det sa jeg selvfølgelig ja til, for det hadde jeg lovet TV-en min. Jeg klarte ikke å konsentrere meg under intervjuet. Tenkte bare på om dette kunne gå bra. Derfor merket jeg ikke om det gikk bra eller dårlig, ironisk nok. Men før jeg visste ordet av det satt jeg og jobbet igjen. Plutselig var hverdagen trygg igjen.
Leiligheten har begynt å lukte som meg. De onde åndene er borte nå. Ute har folk begynt å gå i gatene igjen. Først noen få, så etter hvert mange. Bilene passerer leiligheten min hver dag, men jeg blir ikke sint av bråket, jeg blir glad. Sakte, men sikkert bygges landet opp igjen etter en krig. En usynlig krig. Krigen foregår ennå, men fienden er under kontroll. Viruset heter Corona, som betyr krone på latin. Passende nok, for den har tatt kontroll over oss alle som en ond konge. Hver vaksine er et skritt mot friheten. Om noen måneder er vi kanskje fri igjen. For vi mennesker er ikke skapt for å være fanget.