Av: Henriette Iversen (32)
12. mars kom beskjeden. Norge skulle stenge ned. Skoler, barnehager, frisører og treningssentre var blant steder som fikk beskjed om å lukke dørene. Fremover skulle flest mulig jobbe fra hjemmekontor. Regjeringen ville ikke ta noen sjanser. Vi var i krig. Fienden var et usynlig virus som kunne forårsake alt fra forkjølelse til død. Det fantes ingen vaksine. Det nærmeste vi kom en effektiv medisin var sosial distanse og hygiene-tiltak.
Jeg startet også med hjemmekontor. På stuebordet ble det satt opp PC-skjermer, tastatur og mus. Journalistblokker fløt og det var vanskelig å finne et egnet sted å spise middag.
Allerede første helgen, etter en uke med unntakstilstand, skjønte jeg det. Verden kom aldri til å bli den samme igjen. Det ville bli flere bekymringer fremover. Ikke bare fordi lille, trygge Norge nå sto midt i en pandemi, men også fordi en positiv graviditetstest forpliktet meg til verdens viktigste jobb. Heretter skulle jeg beskytte deg mot det vanskelige denne verden kaster på deg. Jeg vil kanskje ikke klare å beskytte deg mot skrubbsår og et knust hjerte, men jeg skal tørke tårene dine og være der til livet igjen føles som et eventyr.
Verden blir aldri den samme igjen. Det vil bli flere bekymringer, men også mer glede. I alle fall i min verden.