Av: Ole Martin Thorshaug Kristiansen
Ett år har gått…
Ett år siden vi ble sendt på hjemmekontor og vi måtte snu om på hele hverdagen.
Ett år siden vi trodde at vi kunne gå tilbake til kontoret etter påske.
Ett år siden vi begynte å lage langtidskokte gryter og bake surdeigsbrød.
Ett år siden vi lærte oss å dele innhold på Teams og Zoom.
Ett år siden jeg fikk en telefon… hvor jeg ble fortalt at min tidligere kollega hadde gitt tapt i kampen mot Covid-19. En person som var så til stede, så levende. Det gikk for alvor opp for meg.
Ett år hvor flere av oss savner sine kjære, som vi ikke kan møte – mulig de bor i ett annet land.
Lite visste jeg – lite visste VI hva året ble.
Røde, gule og grønne land – skyndt deg hjem før 00:00, så slipper du karantene!
Ett år siden det ble normalt å få en lang Q-tips opp i nesa, hvis du har symptomer.
Positiv test: Sars.Cov.2
Stigmatisert av et smitteutbrudd, hvor retningslinjer ble holdt.
Frykten for å ha smittet noen andre. Telefonen ringer – en kollega, vært i samme rom. Stillheten fra min side… «Hvordan går det med deg?» «Husk at det ikke er din skyld om jeg blir syk!».
Sitte innestengt i leiligheten i over 10 dager. Lange dager med svingende form.
Det kom helsepersonell i fullt smittevernsutstyr for å måle oksygenopptaket og jeg ble tatt inn til observasjon.
Etter den 12. dagen følte jeg bedring.
Videre har det vært ymse ettervirkninger, men den ettervirkningen jeg sliter mest med – er situasjonen.
Flere venner i permisjon, et liv på vent.
Verden er stengt, kun det ytterst nødvendige er åpent.
Hadde noen fortalt meg denne historien for 1,5 år siden, hadde jeg ringt en psykolog.