Av: Nosizwe Lise Baqwa
Photo: Photo by Christina @ wocintechchat.com on Unsplash
En klagefest på kveldinga:
I dag har jeg vært sliten, ass. I dag har jeg kjent på tapet av mulighetsrom; muligheten til å tjene egne penger og til å stå på egne ben. Muligheten til å planlegge. Jeg er drita lei av å forhandle med arbeidsgivere om at klausuler om null utbetaling pga force majeur ikke gjelder i 2021 med korona som grunn. Jeg er lei all ekstra admin og jeg er lei skjerm-konserter. Jeg har lenge vært skapende utøver som har klart meg helt ok uten særlig støtte fra Kulturrådet. Men i korona-tørke har jeg sett meg nødt til å skrive flere søknader enn jeg har noensinne skrevet i mitt liv. Det er slitsomt å vente på svar. Det er skummelt, nesten utmattende å kjenne meg så avhengig av et “ja”, spesielt når jeg leser daglig om hvordan Kulturrådet tilsynelatende prioriterer større aktører. Dette er ikke en rant om Kulturrådets ordninger. I dag merket jeg at kapasiteten til å tenke positivt og innovativt var helt sprengt. I dag har jeg vært sliten. Og jeg veit og at jeg ikke kan klage. Jeg veit at mine kolleger ut i verden sliter så innmari mye mer. Jeg veit at jeg lever i et av landene i verden det er desidert best å være disse tider, på alle mulige tenkelige måter, og det er definitivt den tanken jeg har som oftest, altså takknemlighet. Men jeg kjente på at jeg trengte å rante litt, likevel. Og så kommer jeg hjem og familielivet stabiliserer uroen med et vant kaos, og alle ungene er lagt og jeg drikker et glass vin og tenker at i morgen blir det helt sikkert bedre. Det går mot lysere tider, på alle mulige måter. Heldigvis. Puh.