Av: Margit Susanne Nygård
Nyhetene om pandemi – uvirkelig – fikk litt av den samme følelsen av panikk og katastrofetanker som da Anders Behring Breivik hadde bombet Stortingskvartalet…
De sa vi ikke måtte hamstre, men vi gjorde det… vi tenkte at det var tross alt bedre enn å gå på butikken flere ganger i uka….. jeg holdt pusten inne i skjerfet – trodde alle var smittet.
Tenkte på det fjerde barnebarnet som skulle komme i slutten av mars. Ville mammaen bli syk nå? Måtte ikke skje! Tenkte på de tre barnebarna vi hadde i fra før – alle bor i Oslo. Fikk panikk ved tanken på at foreldrene skulle bli syke, de har ikke familie der inne – vi kunne ikke hjelpe – «gamle» ble visst mye sykere en de yngre.
Pappaen til babyen som skulle komme, blei forkjøla – hadde han korona ? Vi ble redde.
Fødselen startet før, vi hoppet i bilen og kjørte 17 mil, måtte passe storesøster – pappaen hadde ikke korona – og fikk bli med på fødselen, men ikke mer. De nydelige timene med nyfødt baby måtte vente til de kom hjem igjen, de kom tidlig hjem. En sterk frisk gutt! Så kom angsten for at den lille kunne bli smittet – en liten nyfødt i England fikk korona, og døde! Angsten kom i bølger…
En slags uvirkelig følelse kom og gikk gjennom dagene – var dette slutten? Det var stille i gatene, jeg gikk en tur sent en kveld – jeg var helt alene – følte at jeg var den eneste overlevende. Det var siste gang, ville ikke gå tur så sent lenger. Ble så redd!
Ikke besøke. Ikke klemme. Vaske hender. Vaske dører. På med munnbind.
Om vi ble syke, var det kapasitet på sykehusene? Hadde sykehuset nok respiratorer? Ville vi dø av pusteproblemer ? Jeg prøvde og holde roen – tenkte at vi kom ikke til å bli syke – vi bor i villa med stor hage. Passet på og ikke være i nærkontakt – barn og barnebarn måtte ta koronatest de få gangene vi møttes!
Jeg elsker å klemme på barna mine, snusekose. Det har jeg ikke gjort på over ett år, men jeg har kost med barnebarna. Kanskje barna mine synes det er greit, en anledning til å slutte med det? De er jo voksne nå…
Vinteren gikk, jeg synes det gikk greit, var bare hjemme – ingen hadde forventninger – vi måtte bare være her – jeg begynte å slappe av i hele kroppen. Slik jeg ikke har gjort siden jeg var barn, det var godt!
Vi ble opptatt av Trump og valget i USA. Det var godt å tenke på andre ting. Og nydelig når det ble presidentskiftet – jubel i stua! Den nye presidenten var opptatt av korona og vaksinering.
Så kom forskjellige vaksiner – for en befriende tanke – så kom dødsfallene av vaksinene – jeg ble redd igjen!
Det ble voldsom smitte i Oslo. Barnebarna kunne ikke gå i barnehagen. Foreldrene måtte ha hjemmekontor. Tøffe tak – tøffe dager! Ville så gjerne hjelpe til, men kunne ikke! Hadde vondt av alle og redd for at de skulle bli smittet.
Stabile og kloke barn roet meg ned. Så kom dager da de blei syke og redde, måtte ta test – vente på svar… da roet jeg de ned…
Slik gikk dagene. Nå har min mann blitt vaksinert og jeg venter på å bli det i disse dager. Fantastisk!
Takknemlig for forskning og kloke mennesker!
Hørte på radio. Overlege Preben Aavitsland sa at pandemien i Norge er nå så godt som over – jeg ble beveget – glad, og stolt, på en måte… vi har klart det!?
Like etterpå kom meldingen fra FHI at den er ikke over likevel, men jeg er optimist nå.
Jeg ser lyset i tunnelen. Og troen på at verden vil bestå og at jeg kommer til å leve et godt liv. Når det hele er over, jeg er ikke sikker på om jeg noen gang kommer til å fly til et annet land, men jeg er sikker på at jeg skal dra til Oslo på besøk og drikke hvitvin på Carl Johan, dra til vakre Danmark, sykle langs hvite strender, kose med barn og barnebarn. Være takknemlig for et enkelt liv!
Jeg håper at jeg blir så gammel at jeg kan fortelle mine oldebarn om den gangen det var koronapandemi i verden.
Vi sto sammen. Sendte koselige meldinger til hverandre. Plasserte blomst eller en kurv med noe godt i på trappa til naboene – gikk turer på kjempekalde vinterdager – satt ute med to meters avstand med skinnfeller og hygget oss med gløgg og stjernehimmel… Det skapte samhold og trøst i en litt uvanlig og skummel tid. Vi lærte å bli takknemlige for alt og alle.
Photo by Sleep Music on Unsplash