En beskrivelse
Av: Susanne Urberg
Jeg husker at jeg kjente på en slags frykt.
Det kom en ambulanse til blokka vår.
Jeg likte det dårlig.
Begge barna har astma.
Jeg fant ingen informasjon om barn.
Jeg var sikker på at heisen holdt fast på andres pust.
På smitte.
Derfor tok vi trappa den første tiden.
Og vi gikk aldri ut uten votter.
Så kom sommer.
Jeg løp.
Tenkte på lungene mine.
Har aldri tenkt noe særlig på lungene mine før.
Vi holdt ikke lenger meteren.
Jeg tok en klem av mamma faktisk. I gangen hjemme.
Vi inviterte venner til rekelag.
Drakk vin.
Tok en slags pause.
Så var det tilbake til hjemmekontor.
Til kohort.
Til gult nivå.
Og til 1 meter.
Gjennom vinteren smilte jeg til ungene under et duggvått munnbind.
Det festet seg en slags kjærlighetssorg i meg. Over livet.
Av og til tok jeg munnbindet ned å kysse barna før de gikk inn i barnehagen.
Så kom veilederen for riktig bruk av munnbind.
Det er som om vi lever i vår egen lille boble.
Bare oss fire.
Som at tiden står stille.
Men jeg ser at føttene til storebror har vokst.
Lillebror kan plutselig si «Kjenner dere Brannmann Sam?».
Snart har begge bursdag.
Hvorfor har ikke Norge fått levert disse nødrespiratorene?
Jeg leser i avisa.
Det er stigende smitte.
Smitterekord.
Jeg orker ikke høre mer om R-tall.
Får likevel med meg R-tall.
Kommer vi noen gang til å håndhilse på hverandre igjen?
Jeg tror kanskje ikke det.
Lurer på hvor mange bølger det blir?
Heldigvis går det mot sommer.
Jeg synes 2 meter er veldig mye.